SUPPORTERNES STEMME
- Liverpoolfestivalen
- for 3 dage siden
- 3 min læsning
Supportersanger slik vi kjenner dem i dag, er et fascinerende sammensurium av kirkekor, britiske puber og 60-tallets poprevolusjon.
Hånd i hånd!
I dag er allsang en helt naturlig del av supporterkulturen og det er nærmest utenkelig å innta The Kop på Anfield uten å slenge seg med på en av de utallige supportersangene som har oppstått gjennom årene. Er du i Liverpool på kampdag så bruker du ikke lang tid på å finne en rød pub med en trubadur som er hyret inn for å lage stemning.
Slik er det også på Liverpoolfestivalen. For oss er det utenkelig å ikke hente over noen av de aller beste LFC musikerne for å lage stemning. Fotball og musikk går hånd i hånd, men det har ikke alltid vært slik.
Fra messingkorps til salmesang
Da fotballen ble organisert på slutten av 1800-tallet, var lydbildet på engelske stadioner preget av enkle tilrop, bjeller, skrallelyder og sporadisk applaus. I fotballens barndom var musikken noe man primært lyttet til, snarere enn noe man skapte selv. De britiske tribunene var i stor grad preget av profesjonelle messingkorps som underholdt før kampstart og i pausen.
Likevel fantes det en spire til allsang. For at flest mulig skulle kunne delta, hentet man sanger fra en kilde de aller fleste hadde i hjemmet: salmeboka. Allerede fra midten av 1920-tallet ble salmer som "Abide With Me" en fast del av kampopplevelsen på flere engelske baner. Denne tilbakeholdne kulturen sto imidlertid foran en drastisk endring, drevet frem av arbeiderklassens sterke tradisjoner for allsang i både kirker og puber
Da Liverpool erobret hitlistene
Det virkelige vannskillet kom på 1960-tallet, og det var i Liverpool det smalt. Mens tribunene ellers i England fortsatt var relativt lavmælte, ble Anfield forvandlet til en kokende gryte av lyd. Som verdens pop-hovedstad på denne tiden – med navn som The Beatles, Gerry and the Pacemakers og Cilla Black øverst på listene – hadde Liverpool en ganske stor musikalsk selvtillit.
Stadionspeakeren på Anfield spilte alltid de ti øverste låtene på hitlisten før avspark, og på legendariske The Kop ble sangene plukket opp av tusenvis av struper. Da låtene etter hvert falt ut av hitlistene, nektet fansen å gi slipp på dem, de fortsatte å synge dem uansett. Slik ble poplåter adoptert som faste klubbsanger. Den mest kjente av dem alle, "You’ll Never Walk Alone", lever fortsatt og fremstår i dag sterkere enn noen gang som et symbol på samhold og styrke.
Scouse-humor som varemerke
Utover 70- og 80-tallet utviklet sangkulturen seg til å bli mer kreativ og preget av skarp, lokal humor. Supporterne begynte å dikte om tekstene på kjente låter for å hylle egne helter, psyke ut motstanderen eller håne rivaliserende supportere. Denne "scouse"-humoren ble et varemerke for Liverpools fans. Evnen til å være rappkjefta og musikalsk på samme tid ga dem et rykte som kanskje verdens mest høylytte publikum. Som Liverpool-legenden Ian St John så treffende sa det:
There is no noise like the Anfield noise and there is no shouting like the Anfield shouting. Ian St John - Liverpool-legende
Selv om både de røde og de blå fra Merseyside var foregangsfigurer, spredte denne kulturen seg raskt over hele England og senere til kontinentet. Det som startet i de tette gatene rundt Anfield, har i dag blitt en global standard. Vi hører nå versjoner av engelske supportersanger i alt fra tysk Bundesliga til japansk J-League, mens låter fra Italia og Spania har funnet veien tilbake til de britiske øyer og blitt adoptert som Liverpool-fansens egne.
Tar eierskap over klubben
I dagens moderne fotballverden, hvor kommersialiseringen øker og avstanden mellom klubb og supportere tidvis føles større, står sangen igjen som et av de få autentiske elementene fra "den gamle fotballen". I en tid hvor spillere ofte har større lojalitet til sjekkheftet enn til drakten, er det gjennom sangen fansen tar eierskap over klubben sin. Det er her, gjennom stemmebåndene, at lidenskapen lever videre – uavhengig av resultatet på banen
Kommentarer